–  Pengene som samles inn vil gå til gjennomføringen av Tindras konfirmasjon. Får vi inn mer enn det vi trenger, vil vi sette av en pott til andre tiltak hvor vi kan hjelpe flere barn i Sandefjord, sier Roger Iversen.

Gatelagstreneren er fast i blikket der han står med fløyte og stoppeklokke ved det søndre målet på Gamle stadion. På kunstgresset foran ham er gjengen i gang med dagens første pasningsøvelse.

Utenfor banen har de planlagt en enda viktigere pasning.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Rus og skyldfølelse

– Jeg trodde at jeg skulle få igjen penger på skatten. Det var sånn det startet. Men så fikk jeg ikke det. Og da satt jeg der plutselig, uten noen ting, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men Roger har som alltid en idé. Han forslo å starte en spleis.

Kirvil Paulsen har satt seg på innbytterbenken som bærer navnet «Hjemme». Der har hun ikke alltid vært. Det har vært fire år med rus, fem år på institusjon.

De siste tre og et halvt åra med Sandefjords gatelag har hjulpet Kirvil tilbake til en rusfri hverdag. Men livet er fortsatt en kamp mot skyldfølelse og trang økonomi. Den dårlige samvittigheten for datteren Tindra og resten av familien gnager hver eneste dag.

– Familien har vært veldig splitta til tider, og det er naturligvis min skyld, sier Kirvil og slipper blikket ned i asfalten.

– Jeg føler masse på det, mye skyld. Jeg vet at Tindra ikke har det like fint som alle andre. I mange år hadde jeg Barnevernet på nakken. Det var kamper i Fylkesnemda, dager vi helst vil glemme. Og derfor vil jeg så gjerne få til den konfirmasjonsfeiringa nå. Hun fortjener det så inderlig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Stolt av mamma

Tindra vil aldri glemme. Kveldene med usikkerhet og uro, sirener og blålys. Bildører som smeller, mamma som blir borte. Mormor som henter. Året hos pappa. Ny by og ny skole.

– Jeg er stolt av mamma som har klart å komme seg på beina igjen, sier Tindra, og sender et varmt blikk i retning Kirvil, som ikke klarer å holde igjen.

– Jeg begynner å grine allerede nå, jeg!

Så ler de begge. For dette har de snakket om før intervjuet. Ingen grining! Men for en mamma, så full av skyld og takknemlighet, er det umulig å la være.

– Det er helt fantastisk det som Roger og gatelaget nå har dratt i gang. Jeg gikk helt i kjelleren da jeg ikke fikk igjen de kronene på skatten. Jeg har sett for meg konfirmasjonen  i halvannet år.

Tindra har tatt kveldskurs for humanistisk konfirmasjon. Den 28. august er det seremoni i Hjertnes kuturhus. Og lørdag 4. september har de sammen lagt planene for familiefeiring i Knatten barnehage, dagen som nå henger i en tynn tråd.

– Jeg håper det går, sier Tindra Mathilde Paulsen Svensson, som bare har én gave på ønskelista.

– Jeg har ingen andre ønsker enn den feiringa. Jeg vil bare samle familien min. Sitte rundt bordet med god mat og være sammen. Jeg kan ikke huske å ha opplevd det, med mamma og pappa, hele familien.  

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En utstrakt hånd

Hjemme på rommet henger en blå kjole med små blomster som hun har tenkt å ha på seg. De har bestilt koldtbord med noen få varmretter. Sushi har de ikke råd til.

– De fleste i familien har sagt at de kommer. Jeg håper at vi får det til, sier Tindra, og smiler som barn gjør når de snakker om julaften.

Mamma Kirvil tør knapt håpe at gatelagets tiltak skal reise den summen som trengs, over 20.000 kroner.

– Jeg forteller meg selv at det ikke går, sier hun.

– Livet har lært meg at det er flere nedturer enn oppturer, og at nedturene er enklere å håndtere om du ikke forventer noe. Det er uansett fantastisk det gatelaget har tatt initiativ til.

– Og hva hvis det likevel skulle gå? Og dere kan gjennomføre det familieselskapet 4. september?

Kirvil blir stille, rister litt på hodet, og strekker fram en høyrearm som har sett sine dager og netter.

– Se her! Jeg får gåsehud bare av å tenke på det.

Vil du bidra til gjennomføringen av Tindras konfirmasjon? Støtt SF gatelags innsamling her!