– Det er jo en drøm som går i oppfyllelse. Dette er noe jeg har jobbet for siden jeg kom til klubben, sier Nanset-gutten.

Vetle startet sesongen som midtbanespiller på juniorlaget, men har også sluppet til på A-laget som venstreback. Han fikk sin eliteseriedebut i bortekampen mot Sarpsborg 08, og er også kronet med U-landskamper for Norge G17.

(Artikkelen fortsetter under)

Brødre med ball

Som mange vet, har også hans yngre bror, Sindre (15), gjort det skarpt på SF2 og yngre landslag i år.

– Vi har vel en god del likheter, men også ting som skiller oss, vurderer Vetle.

– Jeg jobber nok hardere enn han, løper og kriger mer. Sindre løper litt mindre enn meg og trekker seg i de fleste dueller.

Lillebror rister oppgitt på hodet. For dette intervjuet starter som brødredueller flest, med krangel.

– Vi har jo nesten alltid spilt sammen. Pappa trente laget vårt på Nanset, og Sindre var med oss 2004-gutta hele veien. Det har han dratt god nytte av. Og det er riktig at han scorer en del mål. Men målene er ikke særlig imponerende. Det er mange ferdigscora og «tap-ins», fortsetter storebror.

Lillebror er fortsatt hoderystende. Han snakker helst med beina, men Vetles ord må takles og kontres på.

– Jeg scorer flere mål og er raskere enn Vetle. Han liker å ta litt mer plass enn meg, og snakker litt mer og høyere. Noen ganger litt for mye, sier Sindre.

(Artikkelen fortsetter under)

Drømmen er Liverpool

Men inne på gutterommet er de enige. Der henger Liverpool-skjerfene sammen med engelske flagg og en norsk vimpel.

– Det har vært mye Liverpool for oss gjennom åra, medgir Vetle.

– Pappa er jo stein gæren. Mamma er også engasjert, lager mat og disker opp.

Nede i kjelleren følges samtlige kamper med følelser og analytisk blikk.
Det har ikke bare vært oppturer.

– Noe av det vi alle husker best er den første turen vår til England. Vi hadde fått tak i billetter til Anfield og gledet oss veldig. Men i porten inn på stadion ble vi stoppet.

– Billettene var falske. Vi kom aldri inn. Og måtte dra hjem igjen uten å komme på kamp. Det var tungt, full hyling og grining, forteller Vetle.

Tårene er tørket nå. Sammen med lillebror bærer han fortsatt på den store drømmen om å spille på Anfield, aller helst i den røde drakta.

– Det er selvsagt drømmen. Vi har tatt fine steg i år. Og jobber hardt for å utvikle oss videre. Så får vi se hvor langt det går, understreker begge.

(Artikkelen fortsetter under)

Stor nytte av hagen

Størst nytte har de kanskje hatt av alle kampene mot hverandre i hagen hjemme på Nanset. I timesvis gjennom hele oppveksten har de driblet og taklet på den lille banen. To små mål. Én mot én. Kamper som aldri blåses av før lyset blir borte eller brødrekrangelen tar overhånd og den ene forsvinner.

– Jeg merket ganske tidlig at Sindre var god, innrømmer Vetle.

– Jeg hadde kompiser som rundspilte lillebrødrene sine, men hjemme hos meg var det motstand å få, helt fra starten av egentlig. Men jeg aldri tapt en kamp her, det må du få med.

Lillebror rister oppgitt på hodet igjen.

– Det er bare tull, sier han.

– Jeg har vunnet mange kamper her, og det vet du godt.

Oppe i stua sitter pappa og banemann Kjetil Egeli i SF-tøy, klar for trening med G16. Mamma Tonje har kontroll på logistikken med jobb, skole, akademilag, A-lagstreninger, kamper og landslagssamlinger for begge gutta.

– For å være ærlig, tror jeg kampene her i hagen har vært veldig viktige for oss, sier Vetle Walle Egeli.

Denne gangen nikker Sindre på hodet.

– Det tror jeg også, sier han. – Vi har fått mange ekstra økter her.

Storebror nikker tilbake.

– Og så må jeg jo innrømme at Sindre scorer veldig mange mål, så kanskje har han noe å bygge på likevel. //