Etter å ha blitt den første andorranske spilleren i norsk fotball har ting gått fort for Marc Vales González. Elleve dager inn SF-karrieren ble han kastet på dypet med kamp mot Vålerenga, fra start, på Intility Arena. Den debuten kom midtstopperen ifra med bravur, og på VGs spillerbørs ble 28-åringen kronet med en 6’er av 10 mulige. Fem dager senere var han nok en viktig bidragsyter i kamp mot Tromsø, da guttane tok sin første seier på 130 dager.

Selv om han har blitt godt vant til skandinavisk fotball, med tre år i finske SJK som siste stoppested, overrasket Sandefjord den bereiste forsvarsspilleren.
- Jeg forventet sinte spillere, hengende hoder, liten struktur og dårlig organisering, men det har vært helt utrolig. Spillerne har fått meg raskt inn i gruppa, klubben har tatt godt vare på meg og fasilitetene er gode. Jeg er veldig glad - det har vært en super start, oppsummerer Vales.

Kjente til Cifuentes

Men for å finne ut av hvem spilleren med 51 landskamper for Andorra er, må man helt tilbake til starten. Vales ble født i det urbanske området Les Escaldes, et par langpasninger unna hovedstaden, Andorra la Vella. I barndomsårene trådte han sine første fotballsko i naboklubben UE Sant Julià, før han som 16-åring knyttet seg til landets beste lag FC Andorra. Klubben med kallenavnet «Els Tricolors» (de trefargete) konkurrer i den spanske ligaen, og det var her Vales kjapt ble oppdaget av mer prominente lag. Hans første spanske klubb, Sadabell B, ble ironisk nok hans første møte med sin framtidige trener, Martí Cifuentes. - Jeg spilte på juniorlaget, mens han var akademitrener. Siden jeg trente mest med både juniorlaget og førstelaget til klubben, hadde jeg han ikke så mye som trener, men vi var alltid i det samme miljøet. Siden den gang holdt vi alltid kontakten, forteller Vales om skjebnemøtet med katalaneren.

Det var også i denne perioden at andorraneren skulle få sin første kamp med flagget på brystet. 26. mars 2008 ble han byttet innpå i kampens siste minutt mot Latvia, 17 år og 357 dager gammel, men det skulle absolutt ikke bli hans siste landskamp. Mer om det senere.

Etter Sadabell B fulgte opphold i Eivissa-Ibiza B, Binéfar, Atlético Monzón og Atlético Baleares, men andorraneren var sjelden i en klubb lengre enn én sesong om gangen.
- Karrieren min har alltid flyttet meg fra sted til sted i. Jeg tror det er fordi jeg hele tiden tok gradvise steg, og utviklet meg ganske raskt, i de forskjellige klubbene. Jeg hadde tross alt spilt seniorfotball allerede som 18- og 19-åring. Alle de forskjellige lagene gjorde meg mer og mer moden, forklarer Vales, som beveget seg høyere og høyere opp i ligasystemet for hvert år som gikk. Ikke bare førte all spilletiden i de såkalte «amatørklubbene» (i Spania er man ikke profesjonell før nivå fire) til at unggutten modnet tidlig, men tiden i Atlético Baleares skulle virkelig gjøre Vales til et etablert navn i spansk fotball. I 2011/12-sesongen av Segunda División B, nivå tre, vant andorraneren & co avdelingen sin. Selv om det ble tap i playoff-spillet fikk da 21-år gamle Vales en telefon fra hovedstaden.

Neste stopp: Real Madrid

- Da Real Madrid ringte og spurte om jeg ville spille for C-laget deres sa jeg umiddelbart ja. Selv om jeg hadde tilbud fra nivå to, og Nederland, kunne jeg ikke si nei takk til Real Madrid, sier han med et smil. Og om ikke det var nok skulle det bli enda mer å glede seg over for den hardttaklende stopperen. På grunn av en disputt mellom A-lagsmanager José Mourinho og reservelagsmanager Alberto Toril, utelukket førstnevnte konsekvent bruk av spillere fra B-laget under 2012/13-sesongen. Dermed ble veien for Vales og C-lagsspillerne vesentlig kortere til hospitering på treningene med de største gutta.

- Vi ble kalt opp til A-lagstreningene ganske ofte og det var rett og slett helt utrolig. Det var som å sveve på en sky. Plutselig stod du der sammen med Cristiano Ronaldo, Iker Casillas, Marcelo og Xabi Alonso. Jeg kommer til å huske de øktene for resten av livet mitt, forteller han. Selv om Madrid-klubbens tette kampprogram gjorde at treningene ikke nødvendigvis var av den mest intense sorten, var det likevel noe som satte inntrykk på Vales.

- Det å se Marcelo behandle en ball fikk meg til å flippe ut. Teknikken hans var helt latterlig. Langpasningene til Xabi Alonso var også helt utrolige. Jeg skjønner ikke hvordan han hadde så mye kraft i beina hans, og han kunne jo plassere ballen hvor enn han ville. I tillegg imponerte Cristiano (Ronaldo), (Sergio) Ramos og (Raphaël) Varane meg noe sinnsykt med tanke på fysikken og mentaliteten deres, sier en klart preget andorraner.

Satt tilbake av alvorlig skade

Så, etter to kjappe opphold i gamleklubben FC Andorra og B-laget til den tidligere stormakten Real Zaragoza, skulle sjansen by seg for å samarbeide med Cifuentes nok en gang. Denne gang med sistnevnte som hovedtrener i L’Hospitalet, men tiden i Barcelona-klubben skulle bli vanskelig for begge parter.

- I den første uka fikk jeg en alvorlig skade. En lagkamerat falt oppå beinet mitt og skadet peroneusnerven min. Dermed var jeg ute i syv-åtte måneder og fikk ikke jobbet med Martí på nesten et år. Det var en rar situasjon for begge, forteller Vales om sesongen Cifuentes’ L’Hospitalet endte på 15. plass.

Ungarns Zsolt Korcsmar blir taklet av Andorras Marc Vales under VM-kvaliken i 2014. (Foto: REUTERS/Albert Gea)

Uten kontrakt, og nylig tilbake etter en alvorlig skade, søkte Vales råd hos spillerforeningen i Spania, «Asociacón de Futbolistas Españoles». Her fikk han spille flere oppvisningskamper mot gode lag, og snart kom han i kontakt med en agent om et tilbud fra Finland.

Opptur med landslaget

- Det var en tøff avgjørelse å forlate huset og kulturen min i Spania, som er nesen den samme som i Andorra, men det ble uten tvil det beste valget jeg har gjort i karrieren min. Jeg forstod at fotballen ikke bare eksisterte i Spania, og det er nok derfor jeg er her jeg er i dag, sier en ydmyk Vales.
Ikke bare skulle tiden i SJK få midtstopperen tilbake i toppform etter den tøffe skaden, men det var også her hans største øyeblikk på landslaget skulle komme. Med til sammen 52 kamper for Andorra har han møtt en rekke storlag og spilt mot noen av verdens beste spillere. Naturligvis har det som regel endt med tap for lilleputtnasjonen, men 2017-sesongen skulle bære bud om noe helt spesielt. Etter 2-0-seier over San Marino og 0-0 mot Færøynene stod Ungarn for tur i en VM-kvalifiseringskamp. Til tross for å bare fullføre 44 pasninger gjennom hele oppgjøret vant Vales & co. utrolig nok 1-0.

- Du må sjekke tallene, men jeg tror vi var 150 plasser bak dem på FIFA-rankingen akkurat da. Det skal være umulig, og allikevel vant vi. For verden var det kanskje bare en liten overraskelse, men for oss var det et stort trofé å vinne den kampen, forteller han om landets første tellende seier på nesten 13 år.

Selve opplevelsen av å spille på et av Europas dårligst rangerte landslag må være en mentalt tøff oppgave for enhver spiller, med stortap som gjengangsmelodi, men ifølge Vales er oppgaven enkel for de andorranske spillerne.

Marc Vales (t.v.) og keeper Eirik Holmen Johansen under eliteseriekampen i fotball mellom Vålerenga og Sandefjord på Intility Aren. (Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix)

- Vi vet det blir tøft hver gang vi møter større land enn oss, som er flere skritt foran oss spillemessig, men man får en innstilling om aldri å gi opp og jobbe på videre uansett hva. Jeg har selvfølgelig vært med på kamper hvor vi for eksempel har tapt 6-0 på Wembley, matcher du ikke vil ha som spiller, men må forstå realiteten. Man må forstå at det er sånn det er; gå inn i kampen og gjør det meste ut av hver eneste situasjon, utfordre deg selv. Selv om man vet man taper kan det alltid skje noe – som for eksempel i Ungarn-kampen. Sånn er fotballen, sier stopperen entusiastisk.

Til Sandefjord

På mange måter har Vales nådd et høydepunkt i karrieren, med de fantastiske bragdene landslaget hans har oppnådd, men da 28-åringen fikk en telefon fra Norge midt i sommerferien vekket det fram en sult. Martí Cifuentes ville nemlig begynne på et tredje samarbeid.

- Hvis jeg skal sette en prosentandel på hvor viktig Martí var for valget mitt, må jeg nok si 80-90 prosent, sier han kjapt, før han legger til: - Når man han tilliten fra en trener, han kjenner deg fra før og du vet hvordan han har lyst til å spille er det lett å ta en avgjørelse. For meg er det et stort skritt å komme til Norge, for å vise hva jeg er god for, men spesielt når Martí kommer fra en stor klubb i Sverige (AIK, journ.anm.) sier det noe. Det betyr at han ser noe her, at det er et prosjekt, forteller han om potensiale til Sandefjord som klubb.

I skrivende stund er det fem poeng opp til en kvalik-plass, men skal vi tro Vales er det fullt mulig å unnslippe en den tunge veien ned. Det til tross for at klubben kun har vunnet to kamper så langt i sesongen.

- Selvfølgelig. Jeg kom hit fordi jeg tror det er mulig å holde oss oppe. Vi kommer til å kjempe til siste slutt, og vi kommer ikke til å gi opp. Det er kanskje den største utfordringen i karrieren min så langt, men som den optimistiske fyren jeg er skal jeg gjøre alt for å hjelpe lagkameratene mine, forteller han.

Og om det er én spiller som skal hjelpe SF med å holde plassen i sesongen 2018 virker Vales som det perfekte eksempel. Hele karrieren har han kriget seg fram, et nivå høyere om gangen. Det symboliserer på mange måten spillestilen hans; aggressiv, komfortabel under press og skygger aldri unna en utfordring. På et siste spørsmål om hvordan han ser på framtiden sin hos guttane henter Vales tilbake et prinsipp fra landslaget.

- Vi må oppnå trofeet, det ene trofeet som betyr noe; å overleve i ligaen, sier han med klar røst.
Krigeren fra Andorra er i hvert fall klar for høsten.