Erik Mjelde setter bilen i gir og forlater Paulines Vei på Krokenskogen 21. desember. For siste gang. Med på flyttelasset er kona Malin og guttene Theo og Philip. Turen går over fjellet og hjem til Bergen og Arna. Hele Eriks voksne liv har dreid seg om trening og kamper. Nå er det ny jobb i Arna/Bjørnar, som spillerutvikler primært for jentene i barndomsklubben, men den erfarne 35-åringen vil nok snart ta ansvar for guttene også. – Det blir veldig, veldig rart å dra fra Sandefjord. Gode minner og gode folk, kommer det fra en takknemlig Erik Mjelde. Det er vi som skal takke..

Og i sin siste sesong har bergenseren vært en uhyre viktig bidragsyter i kampen om opprykk til Eliteserien. Frisparkperlen mot Ull/Kisa i 28. serierunde var ikke bare i Messi-klassen, men det var selve øyeblikket. Øyeblikket der nervene slapp taket på spillerne, lederne, trenerne og hele byen. I realiteten var det klart da ballen traff nettet oppe på Jessheim. Resten ble en prøvelse i mental styrke, god innstilling og vanlig klasse. Veteranen hadde dratt ut proppen, og gjort klar til opprykksfest på Komplett sist lørdag. – Det ble en helt grei kamp mot Jerv, men festen ble legendarisk. Bare gå ned i garderoben og ta en titt, smiler Erik. Selv måtte han benytte bortegarderoben for å få seg en dusj..

En av de største
Erik etterlater seg en strålende merittliste som spiller her i Sandefjord, men tomrommet etter en helt spesiell person går det ikke an å erstatte. Ingen har noe vondt å si om Mjelde, og det skulle da bare mangle. En lagspiller av en annen verden. – Jeg kan ikke gjøre noe alene. Helt avhengig av folk rundt meg. Jeg er vanvittig imponert av en type som Magnus Carlsen, som er verdens beste sjakkspiller i konkurranse med over 600 millioner spillere. En merkelig individualist som opptrer som en bohem, og styrter forbi pressen etter tap. Et geni, som har sine egne regler. Det er langt unna min verden. Lagkamerater, kollektiv suksess og felles garderobeglede er absolutte høydepunkter for meg. Jeg elsker å score mål og slå avgjørende pasninger, men må kjapt bort til kompisene for å feire sammen med dem. Fotballen har gitt meg evig vennskap, og lært meg til å tilpasse meg fellesskapet og ta hensyn, forteller Mjelde, som håper at trener Marti gir han startplass i siste kamp mot Ålesund.

Stor karriere
Erik bestemte seg tidlig. Han ville og måtte bli fotballspiller. Foreldrene var fotballgale, og kursen var staket ut for eldstemann av tre søsken. Lasse – yngstemann – ble håndballspiller, mens søster Maren er profilert kaptein på vårt framgangsrike kvinnelandslag. Og storebror har hatt en lang og begivenhetsrik fotballkarriere. – Det er vel nesten alle bergenseres drøm å gå ut på Brann Stadion som kaptein for Bergens stolthet. Jeg har vært heldig som har opplevd akkurat det. Mine tre fulle sesonger i Brann er nok ikke så lett å glemme for en som elsker byen og klubben. Likevel er også den ulykkelige avskjeden med klubben min verste idrettsopplevelse. Spillerne ønsket daværende trener Rune Skarsfjord bort, og jeg ble som kaptein en hovedfigur i all støyen. Det endte med at jeg ufrivillig måtte forlate Brann. Det sitter i den dag i dag, forteller den elegante midtbanespilleren, som ikke akkurat blir forbundet med en klassisk bråkebøtte..

Etter exiten mellom de sju fjell, gikk turen til Nitelvas bredder og Lillestrøm. Her ble det to sesonger under svensken Magnus Haglunds trenervinger, før sjølufta her i Vestfold igjen ble for sterk for Mjelde. – Nå avslutter jeg mitt andre opphold her i Sandefjord, og føler meg lokal. Byen har ingen konkurranse om sommeren, og jeg liker meg her også om vinteren. Det blir veldig tungt å ta et siste farvel med gutta, alle folkene i og rundt klubben og selve byen. Så må jeg si at trener Marti Cifuentes er i særklasse den som har lært meg mest. Både ute på feltet og som motivator utenfor. Jeg har hatt mange gode trenere oppigjennom, men Marti er i særklasse. Han stiller enorme krav til alle rundt seg, men krever mest av seg selv. Han behandler alle ulikt ut ifra alder, erfaring og personlighet. Han kan ta hovedæren for opprykket. En kapasitet, kommer det fra faren til Theo og Philip, som til tross for sine mange fotballår har hatt stor utvikling under Martis vakt.

Gode verdier
Erik har også testet seg som trener denne sesongen, og de erfaringene kommer garantert til å bli nyttige i hans nye liv. – Jeg har trent Breidablikks gutter 14, og vår framgang og guttas mestringsfølelse, ja det har gitt meg overraskende mye glede. Jeg har smilt hele veien i bilen på vei hjem. Det å overføre kunnskap, gjennomføre fantastiske treningsøkter og merke guttas stolthet, ja det har gitt voldsom inspirasjon, forteller den framtidige treneren, som trolig vil bli en suksess også i den rollen. Og det at talentene oppe på Breidablikk fikk oppleve Eriks debutsesong som trener, kan de nok takke SF-trener Marti Cifuentes for. – Jeg har vært plaget med leie skader de siste årene, men den ballbesittende og lette fotballen Marti innførte passet meg utmerket, sier Erik, som sikkert kunne holdt det gående en stund til..

Det er alltid hyggelig og interessant å snakke med Erik. Han er ikke en typisk fotballspiller med tatoveringer, ring i øret og med dataspillet i fanget. Ikke noe galt med det, men han benytter fritiden sin på en helt annen måte. – Når gutta er i seng, Malin er opptatt med noe annet og jeg er alene, så setter jeg på en video med Susan Boyle eller Paul Potts, som har deltatt og vunnet Britain`s Got Talent. For de som ikke husker så langt tilbake i tid, så var Susan Boyle en meget usikker, ensom og middelaldrende skotsk sangerinne. Paul Potts var en nesten sykelig sjenert mobilselger fra Bristol, som var meget ukomfortabel med å entre scenen foran kjendisdommer Simon Cowell. MEN da de åpner munnen, så synger de skjorta av både publikum og dommere. Alle sitter måpende igjen etter sjokkopplevelsen. Da kommer tårene og jeg kan se det om igjen og om igjen en rekke ganger, avslutter Erik Mjelde. Sandefjord mister ikke bare en strålende fotballspiller, men også litt av sjela si når Mjelde tar turen over fjellet..

Skrevet av: Tom Dahl Frøshaug