Det har vært en mager start på årets sesong for Sandefjord Fotball. Guttane har havnet under streken og mye kan sies om både spillet som presteres og resultatene som leveres. Faktum er likevel at vi ligger iht skjemaet. Og vi har en unik mulighet til å sprenge grenser som vi tidligere ikke har vært i nærheten av.

Jeg snakker ikke om høyeste poengsum eller beste plassering på tabellen. 40 poeng og åttende plass fra 2009 er nok i drøyeste laget. Sandefjord er i sin sjuende tippeligasesong siden det første opprykket endelig ble sikret i en fantastisk kamp på Melløs. Jeg var der og stormet banen for første og hittil eneste gang i mitt liv. Det glemmes aldri, akkurat som Valhall alltid vil gi en skikkelig vond smak i munnen. For ikke å snakke om Jonny Ditlefsen. Jeg husker jeg dro fra Tjølling til Torp «midt på natta» bare for å rope «guttane» til laget som kom hjem fra Lerkendal med 5-2-seier og finaleplass i bagasjen. Og igjen, jeg tok med meg eldstemann, den gang 11, på Ullevål i 2006. En uforglemmelig opplevelse helt til kampen begynte. Jeg har gått hjem fra mitt faste område på felt B på Komplett med mange stolte opplevelser. Det har vært mange øyeblikk, både magiske og vonde.

(Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix)

Nei, jeg tenker på den vanskelige andre sesongen. En rask titt på tabellene de nevnte sju sesongene på øverste nivå har et klart mønster. Vi rykker ned andre året i tippeligaen. Og ikke bare det. Vi har havnet sist og rykker ned med ekkelt god margin. Dette er bare brutt en gang, og det var Bohinen i 2015 som ramlet rett ned igjen. Eneste som holdt mønsteret da var bunnplassen. Så i år er altså alt bedre enn bunnen av tabellen en forbedring. Det beste vi har klart å samle av poeng er 16. Der er vi også foran skjema. Men skal dette bli en glad historie er det viktig at laget og vi rundt klarer å definere muligheter og noe positivt. Slik jeg ser årets tippeligasesong er det ingen grunn til at laget ikke skal klare å sprenge grensen og ende over streken. Lagene vi kjemper mot skremmer ganske sikkert ikke gutta. Det er fullt mulig å havne foran både Start, Bodø Glimt, Lillestrøm, Stabæk, Kristiansund og jeg vil nok ta med Ranheim også når bare turboåpningen får lagt seg. Nivået i toppdivisjonen er rett og slett ikke skremmende.

Jeg tror på mulighetene. Jeg tror også på Geir Ludvig Fevang, jeg tror han kan skape kontinuitet og trygghet midt i sesongen. Spillet har ikke så langt varmet som vi ønsker, men vi har sett det snu før. Jeg skulle ønske at vi på tribunen kunne få dette til å snu. Jeg skulle også ønske vi hadde en kultur for å være 12. mann slik enkelte andre klubber har. Her er nok dessverre vårens NRK-serie Heimebane representativ. Akkurat som folk i Ulsteinvik er sandefjordinger tunge å få opp av setene. Men når 1-3 ble til 3-3 mot Kristiansund våknet vi og det som vekker oss er guttanes innsats. Det må ikke nødvendigvis være finspill, vi tenner til når vi ser et lag som blør for drakta. Det høye kollektive presset som får motstander til å miste ball og gir oss overganger vekker oss. Det er stor forskjell på om det er en eller to spillere som er tent og jager ball eller om det er et helt lag som opptrer sammen. Når avtalene og samhandlingen sitter kan selv en parkert buss være vakker.

(Foto: Torstein Flåm)

Sjansene kommer også med økt innsats. Høyere tempo gir økt ubalanse hos motstander. Raske overganger og sjanser som kommer som resultat av dette presset på motstander er herlig. Sammen med økt tempo og press øker sjansene for balltap og bli kontret på. De tunger returløpene har sin helt spesielle plass i en supporters hjerte. Når løpet begynner før spilleren kjenner om han orker vekkes tribunen. Det er helt greit å bli bytta ut etter 70 min om alle løpene er grunnen.

Så tilbake til utgangspunktet for denne tankerekken. Spillere, trenere, sponsorer, støtteapparat og 12. mann der oppe jeg sitter, vi kan sammen oppleve noe stort. Dette er året hvor grenser kan sprenges. Jo lenger vi henger med, på kvalikplass, over eller under streken, jo råere kan hele denne sesongen bli. Dere kan være laget som klarer det ingen SF-lag har klart før. Gi alt dere har guttane, stå sammen som kollektiv, ta løpa for hverandre. Når det synes for oss på tribunen våkner vi også. Dere kan skrive dere inn i historiebøkene og bli den spillergruppa som tok oss ut av heistilværelsen. Det ville vært noe det. Og neste år møter vi Bohinen og skal slå j…. Ålesund! Heia guttane!

Anders Vege, felt B.

Skrevet 16.05.18