Fornyelse og stabilitet samtidig
26. juli 2010
Audun Tjomsland er journalist som har jobbet mye med relasjonene mellom idrettsfolk og mediene. I dag er han skribent og hobbyfotograf, blant annet her på sandefjordfotball.no. (Se alle artikler - Audun Tjomsland)
Etter å ha sett SFs skuffende 1-4 mot Brann på egen PC i Florida, leser jeg meg opp på Obamas arbeid som president. Han ble valgt for å skape Change og en påstand om at Yes We Can. Det er som med SF, vi kan være enig i begge deler. Det bare så vanskelig å få til.
Det er ikke mange likheter mellom det å være fotballeder og president. Men prinsippene om ledelse og ansvar er de samme. Den lederen som ser at ting går feil vei, må sørge for forandring. Men Obama vet bedre enn de fleste at det er ikke alltid at forandring er mulig, eller at de forandringene som synes både riktige og nødvendige, vil lykkes.
Obama startet sin presidentperiode på toppen av en popularitetsbølge, han satte i gang arbeidet med å få gjennomført en rekke av de lovede forandringer, og han har nå falt av popularitetsbølgen og er blant de historiens minst populære presidenter.
Heller ikke for fotballtrenere er det en selvsagt suksess å gjennomføre forandringer med laget. Han starter naturligvis til en hver tid med det mannskapet han mener er best, og etter en SF-sesong i fjor er det naturlig at Patrick Walker i år baserer seg på kjernen av spillere fra forrige sesong.
Vel mistet han Erik Mjelde like i forkant av årets sesong, men tapet av en spiller kan umulig være så avgjørende. Og vi ser faktisk at Erik neppe har hevet Brann så mye etter at han dit, at hans avgang kan ha vært avgjørende for SFs triste sesong, hittil.
Noen av oss supportere var enige med Patrick da han sa at årets SF-lag er bedre enn det laget vi hadde i fjor. Alt tydet etter min mening på at fjorårsesongen hadde styrket oss som lag og herdet hver enkelt spiller, i tillegg til at Patrick og de andre trenerne hadde fjorårssesongen å bygge på. Vi ser at Bugge er blitt en bedre spiller i år enn han var i fjor. Men er han den eneste? For nå ser vi at vi taper, ikke bare en kamp i ny og ne, men hele tiden.
Hvis vi er blitt bedre, må våre konkurrenter ha blitt enda mye bedre.
Ja, kanskje vi har trent godt og har grunn til å mene at vi er blitt bedre. Men kanskje er vi likevel bare like gode som vi var i fjor? Og vi trodde kanskje at det var godt nok? For det er utvilsomt mye i det skøyteløperen Johann Olav Koss sa i sin glanstid i begynnelsen av 1990-tallet: Ikke noe er flatt. Hvis du ikke blir bedre hele tiden, blir du dårligere. For du kan være helt sikker på at konkurrentene dine er blitt bedre.
Obama har undervurdert sine politiske motstandere. De konservative amerikanske aktivistene har ikke stått stille. De har lært seg å tackle Obamas krav om forandringer. De republikanerne som roper høyest, har ikke alltid alternative løsninger å tilby, fordi det er nok at deres strategi går ut på å stoppe Obama. Det var heller ikke nok da vi møtte Rosenborg på Lerkendal.
Da vi møtte lag i fjor, vant vi kamper mot lag som var bedre enn oss, sannsynligvis fordi vi hadde et element av overrumpling i vårt spill. Nå taper vi kamper også mot lag som er dårligere enn oss, fordi de andre lagene nå er bedre forberedt og sørger for å drepe vårt spill. Dermed får de større rom for sitt eget spill.
Alle de skadene vi hadde tidlig i sesongen har naturligvis også virket negativt på laget, men skader, sykdom og karantener er en del av fotballspillet og gjelder alle. Det gjør også det faktum at ingen dommere i fotball er ufeilbarlige. Men det er en annen historie og bør ikke tillegges stor betydning for det dårlige resultatet.
Det er ikke dommerne, men spillerne som ikke scorer og i stedet slipper inn mål. Det er trenerne som legger den strategien som skal til for å vinne, og som motiverer og forbereder spillerne slik at de ikke fortviles av dårlige resultater. De må inspireres til å yte sitt maksimale.
Og det er egen klubb som legger forholdene til rette. Et hvert lag som vil være med i toppen, må sørge for å skape de rammebetingelsene som skal til for en toppklubb. Så vanskelig og så enkelt er det, at ethvert lag som venter å vinne over andre lag, må sørge for å bli bedre enn dem.
Så står vi der, da, godt i gang med andre halvdel av sesongen med fattige sju poeng, Hva gjør vi nå? Det er nå vi må greie å ha to tanker i hodet samtidig:
1) Guttane må kjempe videre så lenge det er matematisk håp om å overleve i Tippeligaen. Men må få føle stabilitet og ikke jages fra nederlag til nederlag, stadig nærmere stupet. De må kunne slippe ned skuldrene, få fram smilet og gå på banen og gjøre det de er gode på: Ha det gøy med å spille fotball som de gjør på treningen, uten press og uten stress. For sannsynligvis er kampen allerede tapt om ny tippeligakontrakt for neste år, så vi har alt å vinne og intet å tape. Men det har skjedd større undere før, selv om det var ca 2000 år siden.
2) Så må vi fornye oss ved å bygge opp et nytt lag av de spillerne som blir igjen, og som vi ønsker å ha med videre, sammen med de beste av våre juniorspillere. Dette vil ikke på noen måte være en samling i bunn, men kanskje i landets nest øverste divisjon.
Kanskje ikke det er så dumt, fordi vi ser at vi trenger noe mer tid for å bli et stabilt tippeligalag med dagens ressurser og nåværende utvalg av spillere.
Men det vokser og gror blant våre juniorer, og selv om Jet Cup på Hamar ikke var like oppløftende, viste kampen mot Bærum jr i tredje runde i NM-cupen at vi har mange gode og enda flere lovende spillere. Vi har en rekke landslagsspillere på aldersbestemte lag for Norge og andre land. Det er bra.
Hva med trenerteamet, er det godt nok? Før jeg svarer, vil jeg tilbake til et viktig ordspråk i amerikansk historie, fra den tiden da nybyggernes hester trakk sine prærievogner vestover, over ukjente landområder for å finne nytt land som kunne dyrkes, og der overfarten over stor-elvenes strie fossestryk var blant de største utfordringene: Du skal ikke skifte hester midt i elven, sa de da.
Med andre ord, stol på de hestene du har inntil du er trygt over på den andre siden av elven. Derfor, ja, hvis hovedtrenerne ønsker å være med på en utviklingsprosess i Sandefjord, tror jeg både Patrick for seniorene og Ronny for juniorene er så dyktige som de behøver å være og har den tilliten de trenger å ha. De representerer en verdifull stabilitet for unge spillere, og så får de selv velge trenerteamene rundt seg. Alt tyder på at de også har klubbens tillit.
Dermed kan trenerne konsentrere seg om å få lagene til å spille god og offensiv fotball i resten av høstsesongen, uten dagens voldsomme press om å "måtte" plukke poeng . Så kan de starte utviklingen av et lag for framtiden, enten med utgangspunkt i bunnen av Tippeligaen, eller i Adeccoligaen, i hovedsak basert på unge, lokale spillere i samspill med de etablerte tippeligaspillerne som blir med SF videre.
Nei, det er ikke enkelt å spille fotball med de store. Det er heller ikke lett å lykkes i amerikansk politikk. Men det er ingen grunn til å tro at vi ikke kan, hvis vi bare finner vår måte å gjøre det på. Eller for å si det med Obama: Yes We Can.
Tilbake til Audun Tjomsland